Robert Burman og kommuneoverlege for barn og unge i Vennesla og har skrevet denne kronikken om trygge foreldre. Vi oppfordrer våre fagfolk om å delta med sin kunnskap i den offentlige samtalen:
I kronikken «kunststykket godt nok» skrev jeg om helikopterforeldre og curlingforeldre som var utslitte av «flyingen og kostingen». Jeg formidlet at stress og bekymringer knyttet til foreldre som er redde for å ikke strekke til, skaper uhelse, både hos foreldre og deres håpefulle. Tidligere barne- og familieminister Kjersti Toppe har etterlyst «det normale foreldreskapet», og uttrykt bekymring for at intensivt foreldreskap ser ut til å ha blitt normen, med høye forventninger og krav til foreldres engasjement i barnas liv.
Utrygge foreldre, utrygge barn
Nå ønsker jeg å synliggjøre hvordan utslitte foreldre, som er utslitte enten fordi de gjør «for mye», eller fordi de ikke setter egne grenser, fort kan bli utrygge foreldre. Og utrygge foreldre kan skape utrygge barn.
Som lege er jeg lært opp til å diagnostisere og behandle. Vi følger retningslinjer når vi må, men ikke slavisk, og vi utøver legekunst når vi er trygge nok til å tilpasse behandlingen og rådgivning til den enkelte pasient eller familie. Også når det innebærer å ikke følge en gitt retningslinje eller faglig råd.
Som pappa er jeg prisgitt de rådene og tipsene jeg mottar om min foreldrerolle, både de rådene jeg ber om, og de jeg blir servert, enten jeg ber om de eller ikke. Og her nærmer vi oss sakens kjerne. Der leger studerer og trener på legerollen for å bli trygge i sin profesjon, må vi som foreldre forsøke å gjøre det beste vi kan for våre barn, basert på egne erfaringer og ressurser, gode hjelpere og mer eller mindre gode råd.
Men - det er først når vi er trygge i foreldrerollen, og trygge nok på oss selv, at vi kan utøve foreldrekunst.
«Øvelse gjør mester»
Hvordan skaper vi så trygge foreldre? Noen foreldre blir raskt trygge, og utøver foreldrekunst nærmest intuitivt. De fleste blir trygge nok etter hvert og blir gode multikunstnere, mens andre igjen trenger veiledning før de mestrer foreldrekunsten.
Det som er felles for alle foreldre er at «øvelse gjør mester». Men det må øves på de riktige tingene. Astrid Lindgren skal ha sagt «gi barnet kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, så kommer folkevettet av seg selv». Jeg tror tiden er moden for en oppdatering av sitatet, med en påminnelse av hva kjærlighet er, og bør romme: «Gi barnet kjærlighet, mer kjærlighet og tydelige rammer, så vil vettet og tryggheten komme av seg selv». Kjærligheten gir vi med nærhet, beskyttelse, trøst, nysgjerrighet og oppmerksomhet. Men kjærlighet er også å hjelpe barnet til å regulere vanskelige følelser, og å sette tydelige, forutsigbare grenser når barnet og ungdommen trenger det. Kjærlighet handler også om å ikke skjerme de for alt som er vondt og vanskelig. «Vi må tørre å stille spørsmål og hjelpe foreldre i en tidlig fase slik at de kan være trygge voksne med klare og tydelige rammer, ikke kompiser», skriver Geir Christian Prosgaard i sin kronikk i Fædrelandsvennen hvor han spør om vi er i ferd med å miste en generasjon til håpløshet. Alle barn vil møte hindringer på sin vei, og som foreldre er det sjeldent lurt å fjerne hindrene, men heller hjelpe barnet over. Det er kanskje slik barnet ditt samtidig øver seg til den dagen de selv skal bli en trygg far eller mor for sitt barn.
Stort behov
I en tid hvor foreldre blir bombardert med «gode råd» fra influensere og fagpersoner i sosiale medier med mer eller mindre skjulte økonomiske interesser, har det aldri vært mer behov for foreldrestøttende tiltak som når ut til alle, så kalt «universelle tiltak». Helsestasjonen er et slik tiltak, hvor alle barn og foreldre kalles inn til samtale og undersøkelse, med råd og veiledning kvalitetssikret av fagpersoner og offentlige organer. Andre foreldrestøttende tiltak er kurs som «trygghetssirkelen/COS-P», foreldreveiledning i grupper (ICDP) eller programmer som «De utrolige årene».
Vennesla kommune tilbyr Cos-kurs til alle barnehageforeldre året barnet fyller tre år.
Foreldrestøttende tiltak har til felles en målsetning om å styrke voksen-barn relasjonen og fremme trygg tilknytning til barnet. Jeg er stolt av å jobbe i en kommune som har innført tilbud om gratis foreldrestøttende kurs («tryggehetssirkelen/COS-P») til alle foreldre med småbarn, som et universelt tiltak.
Når foreldre blir tryggere på seg selv og sitt foreldreskap, vil de oftere kunne gi barna både den trygge havn og de tøffe grensene de trenger. Utøve foreldrekunst.
Men for å skape de trygge foreldrene må kommunene tørre å prioritere slike foreldrestøttende universelle tiltak, også fremfor tiltak som først og fremst retter seg mot ett barn eller én familie. Og foreldrene må kjenne sin besøkelsestid, ved å delta på kurs og aktiviteter som kommunene tilbyr. «Enda en ting foreldre skal presse inn i en travel hverdag», tenker du kanskje nå. Da er påstanden min at tiden foreldre selv investerer i rammene for sitt foreldreskap, vil være den beste og mest tidseffektive investeringen de kan gjøre både for seg selv og sine barn.
Så foreldre og kommuner – tar dere utfordringen?