Ordene var lånt av ingen ringere enn presidentfrue Eleanor Roosevelt, kvinnen som var en drivkraft for etablering av Folkeforbundet og senere FN.
Vennesla markerer årlig veteran- og frigjøringsdagen med kransenedleggelse ved Bautaen. I år kom det mange, og særlig var det mange elever fra ungdomsskolen.
Rolf Lie, veteran fra Tysklandsbrigaden.Rolf Lie kom også kjørende i sin rullestol-bil. Han bor på Graslijordet,er 98 år gammel og veteran. Han tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden i Rensburg like nord for Hamburg etter krigen.
_Flott arrangement og flott å se så mange ungdommer. Det gleder meg, sa Lie, som etterpå skulle til delta på markering i Tresse i Kristiansand.
Lie var en av flere veteraner til stede ved bautaen.
Anders Ropstad spilte på trompet og ledet an i nasjonalsangen, mens varaordfører Odd Grønberg talte og la ned krans.
Grønbergs tale
«Det er ikke nok å snakke om fred. Du må tro på det. Og det er ikke nok å tro på det. Du må jobbe for det, sa Eleanor Roosevelt. Hun var som presidentfrue med på å skape det som er dagens FN.
Takk til dere alle som møter frem for å markere og feire at det i dag er 81 år siden freden kom til Norge etter 5 år med okkupasjon.
Akkurat nå virker det som altfor få vil jobbe for fred rundt oss. Ukraina. Midtøsten. Flere afrikanske land. Samarbeid blir sett på som svakt. Rå makt blir sett på som sterkt. Ledere som ikke snakker sammen, men som vil vondt – og som vil ha makt koste hva det koste vil. Det er lett å bli motløs og redd.
Men her ved bautaen i Vennesla minnes vi på håpet.
Navnene på bautaen er ikke bare en historie. Det er mennesker fra Vennesla. Familiefedre, ungdommer, naboer og venner.
Ni navn er risset inn i stein. Sju av dem er krigsseilere. Den åttende døde på veg til konsentrasjonsleir i Tyskland og den niende døde i konsentrasjonsleir.
Omtrent 30 venndøler seilte ute under krigen. I tillegg hadde vi også en del i Øvrebø og Hægeland, som den gang var egne kommuner. Noen kom aldri heim. Mange kom heim med enorme traumer og strevde hele livet. I tillegg hadde vi alle de som jobbet aktivt i motstandskampen her hjemme. De gav alt for at Norge skulle bli kvitt tyranniet og igjen leve i fred og frihet.
Krigen var ikke bare noe som skjedde «andre steder». De som stod opp mot okkupasjonen tok risiko på vegne av kommende generasjoner. Vi som lever i dag.
Etter krigen har over 1000 innbyggere i Kristiansandregionen vært ute i internasjonale tjenester. Ikke få av dem er fra vår kommune. Det er flott at Frigjøringsdagen er blitt til en Frigjørings- og Veterandag. Vi kan hedre de som har gjort en formidabel innsats. Noen betalte den høyeste prisen. Men jeg vet at de vil at vi skal se framover – og la oss inspirere.
Men vi skal ikke bare la oss inspirere til innsats. Vi må også hedre dem i takknemlighet. For vi kan ikke forestille oss hva de gikk igjennom.
Vi som lever nå kan minnes de som gikk foran. Og vi skal takke og ære de som nylig har deltatt i fredsbevarende operasjoner ute i verden. De har gjort en viktig innsats i fredens tjeneste, og vi skal vise takknemlighet for deres familier, som mange bærer på belastninger i ettertid. Men kampen for fred og frihet og demokrati er ikke over. Vi må tenke gjennom hva vi gjør på vår vakt! Vi har alle et ansvar for å huske. Et ansvar for å verne om vårt demokrati.
Vi trodde aldri det kunne skje igjen. Jeg er født fem år etter at Norge ble et fritt land 8. mai 1945. Vi vokste opp med å si «aldri mer 9. april».
Nå feirer vi frigjøringsdagen mens det igjen er krig i Europa. Vi markerer dagen i en situasjon hvor Norge ruster opp – og vi markerer 8. mai mens falske nyheter og konspirasjoner flommer inn over oss gjennom sosiale medier. Aggressive stater forsøker å destabilisere velfungerende demokratier. Det er også en form for krigføring.
Der kan du og jeg bety noe. Der kan vi gjøre noe i dag!
Da jeg ble varaordfører snakket vi lite om beredskap. Nå er beredskapsplaner en hovedoppgave. For det vi aldri trodde kunne skje igjen, kan faktisk skje igjen.
Vi skal vise våre veteraner at de ikke har kjempet forgjeves. Kampen for fred, frihet og demokrati må vi bidra i hver dag. Det handler om toleranse, respekt og mangfold. Vi må skape et samfunn bygd på tillit og respekt – med plass til alle.
Jeg startet med å sitere Eleanor Roosevelt: «Det er ikke nok å snakke om fred. Du må tro på det. Og det er ikke nok å tro på det. Du må jobbe for det.
I dyp takknemlighet og respekt til våre veteraner, og falne under 2. verdenskrig, vil jeg legge ned en krans ved bautaen. Jeg ber om ett minutts stillhet.