Talene for dagen!

Hei alle sammen. Gratulerer med dagen!

Jeg heter Adelheid Frost Mykland, er født og oppvokst her i bygda. Og det gjør noe med en – å få stå her på 17. mai og se utover dere – det er ekstra fint siden dette er bygda som på mange måter har forme meg til den jeg er i dag.

For her har jeg mine røtter. Her har jeg minner fra skolen, fra storklasserommet (som viste seg å ikke være så stort),  alle rundene vi gikk rundt skolen i friminuttene, fritidsklubben i kjelleren med egenmalte vegger, sentrum (altså Tappen), idretten og nabolaget. Og her har jeg fortsatt hjertet mitt

17. mai er en festdag.

Det er lov å være glad i dag. Smile litt ekstra

Det er lov å kjenne på stolthet – over flagget, fellesskapet og det at vi får feire i fred.

Det er korps, marsj og trommesolo

Ikke minst er det barnas dag.

Det er barna som gleder seg til å gå i tog.

Det er barna som går med flagg som veiver litt på skrå, med bunadsskjorter som krøller seg, og med den helt egen 17. mai-glede som smitter oss.

Jeg jobber som styrer i barnehage, og jeg vil at dere skal vite at barn lærer oss noe hver dag  –  de minner oss nemlig om det som er viktig:

De minner oss om å viktig det er å høre til.

Om det er å ha en venn. Om å være med.

Om å bli sett, dele gleder og oppleve humor sammen

Fellesskap ikke bare er et ord – det er noe vi gjør.

Og fellesskap er noe jeg har kjent på her i bygda.

For Øvrebø er ikke bare et sted på kartet.

Det er turstier og møteplasser.

Det er turer og treninger.

Det er folk du treffer i forbifarten og folk som stiller opp.

Vi har mye å feire i dag.

Vi feirer frihet.

Vi feirer demokrati.

Vi feirer at vi kan samles –   trygt –   og være uenige uten å være uvenner.

Vi feirer at vi har et samfunn der mange tar ansvar. Og ansvar er viktig, det er både skremmende og skuffende at unge folk i dag må gå med voldsalarm, det er ikke demokratiet vårt verdig 

Men 17. mai er også en dag for å minnes 

Historien vår minner oss om at frihet ikke er en selvfølge.

At fred ikke kan tas for gitt.

At alt det vi er glade i her i Norge – og alt vi ofte opplever som “helt vanlig” – det er noen før oss har kjempet for, trodd på og stått opp for. Ingenting kommer av seg selv.

Og så lever vi i en tid der kontrastene er tydelige:

Vi har fred her i Norge.

Samtidig er det krig og uro i verden. Krig er nærmere enn på lenge, nyhetssendinger viser oss bilder og historier vi nesten ikke kan fatte. Det er både fælt og uvirkelig.

Det er barn som ikke kan feire, men som må flykte.

Barn som ikke kjenner trygghet som “det normale”.

Det gir perspektiv.

Det gjør takknemligheten større.

Når verden kjennes urolig, er det lett å bli mer opptatt av “mitt” og “vårt”. Men da trenger vi det motsatte:

Raushet.

Åpenhet.

At vi løfter blikket og spør: Hvordan går det – egentlig?

At vi inkluderer.

At vi sier hei. At vi ser hverandre.

At vi gir hverandre plass.

At vi lar folk oppleve å høre til.

 Her i Norge har vi et ord som rommer mye av dette:

Dugnad, som er toloka på ukrainsk, er et ord det er vanskelig å oversette direkte til en del språk, det må ofte forklares. Kanskje nettopp derfor er det så spesielt?

Dette er andre gang jeg holder 17.mai tale. For 10 år siden sto jeg her, på samme scene, i samme bunad – nå med ny vest... Så jeg tar gjerne oppdraget i 2036 om 10 år - så blir dette en tradisjon... Kanskje du var her for 10 år siden? 

I lang tid etterpå møtte jeg folk som sa de synes talen var bra. Wow tenkte jeg –  det er faktisk noen som hører etter.. Det de husket jeg snakket om dugnad. Jeg tar sjansen på litt repetisjon…

Dugnad er et fantastisk begrep.

Det er mer enn gratis arbeid.

Dugnad er holdning.

Det er en stille avtale om at vi ikke lar alt bli “andres ansvar”.

At vi tar et tak sammen.

At vi bærer litt mer når noen trenger det.

At vi bygger fellesskap – med tid og vilje.

For å være ærlig: 17. mai her i Øvrebø er et lite mirakel av dugnad.

Det er folk som rigger og ordner.

Som steker og selger.

Som organiserer og rydder.

Og som gjør det fordi vi vil at barn og familier skal få en dag som dette. Det er på tide å gi 17.mai komitéen en skikkelig applaus!

Dugnad er et ord med kraft – og det må fylles med godt innhold.

For dugnad er best når den ikke bare handler om oppgaver, men om mennesker.

Når det betyr: “Bli med.”

“Vi trenger deg.”

“Du har en plass her.”

«Så fint at akkurat du blir med.»

Og dette er kanskje noe av det viktigste vi kan ta med oss fra i dag og inn i resten av året:

At fellesskapet må vedlikeholdes.

Ikke bare på festdager, men på vanlige dager også.

I nabolaget.

I idretten. I frivilligheten.

På jobb. Og i kommunen.

Jeg sitter i kommunestyret, og det gir meg en ekstra påminnelse om at et samfunn ikke blir bra av seg selv.

Det blir bra når folk bryr seg.

Når folk sier fra på en ordentlig måte.

Når vi samarbeider.

Og når vi klarer å holde fast på det som egentlig er målet: at barn og unge skal vokse opp i trygge rammer, at folk skal ha det godt – og at alle skal kunne kjenne: Jeg hører til her.

Kjære alle sammen:

I dag feirer vi overalt i Norge.

Og her i Øvrebø feirer vi også det nære – bygda vår, menneskene, og dugnadsånden som gjør at alt går rundt.

Så må vi huske å aldri ta freden for gitt.

Vi må ta ansvar, aldri bli likegyldige.

Og må vi fylle ord som fellesskap og dugnad med godt innhold – det gjør vi i måten vi møter hverandre på.

Ta vare på dagen.

Ta vare på barna.

Ta vare på hverandre.

Hurra for 17.mai! Gratulerer med dagen! 

Kjære venndøler! Kjære alle sammen! Gratulerer med dagen!

For en ekte innfødt hægedøl er det en stor ære å stå her i dag. Mange har spurt meg om hver lang tid det skal ta før hægedøler eller øredøler blir venndøler. Nå er det gått 62 år siden kommunesammenslåinga. Da sier jeg at det blir vi nok aldri og det er heller ikke noe mål. Vi er tre bygder med hver vår stolte identitet. Men så sier jeg også at jeg er en hægedøl som er vanvittig stolt over å bo i den fineste delen av den fantastisk flotte kommunen Vennesla. 

For en festdag dette er! Vennesla kan dette med å feire 17. mai! Startet med bautaen grytidlig i dag. Barnetoget og landets mest entusiastiske ordfører direkte på fjernsyn i formiddag! 

Vi har virkelig noe å feire. Grunnloven vår! 

For 212 år siden samlet de seg på Eidsvold. Unge menn, den yngste bare 17 år. Utformet vår grunnlov som etter den tids mål var en av de mest moderne og fremtidsrettede i hele Europa. Radikale ideer inspirert av den franske revolusjonen og den amerikanske uavhengighetserklæringen. Frihet – Likhet – Brorskap.

En grunnlov som har tjent oss godt og blitt gradvis modernisert til å være bærebjelken i det som vi med stor frimodighet må kunne si er et av verdens mest velutviklede demokrati.

Og ikke bare det. Fra å være et av Europas aller fattigste land med svært begrensede ressurser har de som er gått foran oss bygd landet gjennom generasjoner til det Norge vi har i dag. Et av verdens aller rikeste land med privat velstand, offentlig velferd og et velfungerende demokrati som de aller fleste andre bare kan drømme om. 

Rett og slett en eventyrlig utvikling. Men også et enormt ansvar. Hvordan forvalter vi denne rikdommen? Og hvordan forvalter vi friheten og demokratiet?

Hva står på spill nå i 2026?

Det er igjen krig i Europa. Etter 30 år med det som er blitt betegnet som «DYP FRED» er vår stor nabo i øst - Russland igjen blitt en reell trussel. Vi opplever at presidenten hos vår nærmeste allierte USA  kommer med de merkeligste utspill og at landet han leder fjerner seg mer og mer fra prinsipper som kjennetegner et demokrati og en rettsstat. Beredskap er blitt en av de aller viktigste oppgavene for kommunen. Vi må igjen forberede oss på at det verste kan skje. 

Noe som faktisk bekymrer meg mer enn den militære trusselen er den snikende trusselen mot demokratiet og tilliten mellom oss. Derfor har jeg valgt å bruke de siste minuttene av min tale på dette. Utviklingen av hets og falske nyheter på sosiale medier er formidabel. 

Ungdomspolitikere fra flere partier opplever hver eneste dag drapstrusler og må ha politibeskyttelse. Overlevende fra den grusomme massakren på Utøya for 15 år siden får daglig meldinger om at de er landsforrædere og ikke fortjener å leve. Jøder i Oslo tør ikke lenger bære sitt smykke med Davidstjernen på. Hvis vi går inn på facebooksiden til landets statsminister flommer den over med de aller groveste hets og uttalelser. Ville konspirasjonsteorier florerer på nettet. 

Dette skjer i Norge i dag. Og det skjer i enda større grad ute i resten av Europa. Dessverre er det mye likt med de strømningene som gikk gjennom Europa for 90 år siden. Alt dette skjer på vår vakt.  Dette må vi stå opp mot! «Også vi når det blir krevet» står det i nasjonalsangen vår. Kanskje det er her den største og viktigste forsvarskampen står. Kampen mot falske nyheter, hets, trakassering og antidemokratiske krefter. Dette kan vi ikke passivt sitte å se på! Her må vi stå opp! «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv» skrev Arnulf Øverland i det udødelige diktet «Du må ikke sove» i 1936.

Her oppfordrer jeg oss i Vennesla til å gå foran. Vi er en bygd som er tuftet på FELLESSKAP. Ordet kommune betyr akkurat dette FELLESSKAP. De som la grunnlaget for det moderne Vennesla kom fra alle kanter og skapte ei bygd. De kom med sin forskjellighet, sin unike kompetanse og sin arbeidskraft fra utlandet, fra forskjellige bygder og byer på Agder, fra ulike deler av landet for å arbeide på papirfabrikken. Sammen skapte de det unike Venneslasamfunnet og den unike Venneslakulturen. Vi må videreutvikle og dyrke fram en kultur der vi kan respektere hverandre og omgås hverandre, være uenige, diskutere og debattere på en sivilisert, inkluderende og respektfull måte på tvers av religion, menigheter, politiske meninger, funksjonsnivå, hudfarge, seksuell legning osv. Vi er alle venndøler, hægedøler og øredøler og skal være stolte og likeverdige innbyggere av det store og stolte fellesskapet Vennesla kommune!

To små hendelser de siste par ukene har inspirert meg. Vi markerte 8. mai ved bautaen. 50 flotte ungdommer fra Vennesla ungdomskole deltok og oppførte seg eksemplarisk. Når markeringen var ferdig flokket de seg rundt veteranen fra Tysklandsbrigaden på 98 år for å høre hans historie. Ungdommen viser vei!

Samme uka var jeg så heldig å bli med på arrangementet «Folk møter Folk» på Kulturhuset: Der fikk jeg møte Aron på 18 år fra Eritrea som kom til asylmottaket i Øvrebø for tre år siden og nå var i gang med å utdanne seg til ei framtid i bygda vår. Vi kunne prate om livene våre og våre forskjellige bakgrunner. Slike møter trenger vi mer av.

Til slutt. Mange av oss som har levd ei stund kjente vår tidligere ordfører Tore Robstad. I tillegg til å være ordfører på 70- og 80-tallet var han kommunearbeider gjennom en mannsalder. På sammenkomster vi hadde med våre pensjonister i kommunen tok han ofte ordet og sa på sin enkle og folkelige måte at vi måtte huske å være greie med hverandre. Når jeg var ny som rådmann kom han også ofte inn på kontoret mitt og spurte meg om de var greie med meg her nede. Kanskje noe så enkelt men likevel så sentralt som det blir min oppfordring til venndølene på denne 17. mai 2026. Vi må huske å være greie med hverandre! 

Ha en fortsatt god feiring av grunnlovsdagen!

Tale 17.mai 2026 på Hægeland 

Gratulerer med dagen til alle dere som er samlet her på Hægeland i dag for å feire 17.mai sammen!

Da jeg ble spurt om å holde årets 17.mai tale sa jeg ikke et stort og rungende ja med en gang, men foreslo at de først skulle prøve å finne noen andre. Hvis det ble vanskelig fikk de heller si ifra igjen. Et par uker senere kom vår yngste datter hjemom og fortalte at hun hadde sagt ja til å holde en tale – og nå var hun skikkelig nervøs. Da kom mamma 55 år med sitt beste råd: «Neste gang du blir spurt om noe sånt må du si NEI med en gang!» Svaret fra datter 22 år var: «Mamma, alle har godt av å komme ut av komfortsona av og til. Ellers skjer det IKKE noen utvikling, og du blir på stedet hvil!» . Og hvem vil vel bli på stedet hvil? Ikke jeg hvertfall! 

Så derfor står jeg her på selveste 17.mai. Her på Hægeland, bygda der jeg (nesten)er født og oppvokst, og som jeg er så glad i. Det er litt skummelt, men jeg er hvertfall i bevegelse, det skjer visstnok en utvikling mens jeg står her!  Jeg har fått en god mulighet til å si noe om noe jeg synes er viktig, og jeg tenkte jeg ville komme med to oppfordringer til alle dere som sitter trygt nede på bakken. På stedet hvil!

Den første oppfordringa handler om takknemlighet. En tidligere elev av meg, Mari Tjorteland, har den siste tiden skrevet flere politiske innlegg i lokalavisa. I et av dem sammenligner hun livet med et kortspill, og jeg har lånt den sammenligningen av henne. Livet er et kortspill, og vi må spille med de kortene vi har fått utdelt. Vi som er født i Norge er en del av den norske kortstokken. Det er helt tilfeldig, det er ikke noe vi kunne velge da vi ble født.

Vi kan derfor feire at vi bor i et demokratisk land. Et land der alle kan være med å velge hvem som skal styre. Et land der menneskerettigheter gjelder, og vi generelt kan stole på dem som har makt og myndighet. Et land der alle kan tro og mene det de vil. Et land der det er lov å ytre seg og si det man vil, selv om det går mot flertallet. For alle i Norge er ikke enige, ikke alle her på Hægeland engang, og alle meningene er ikke nødvendigvis like gode og gjennomtenkte. For alle som er født og oppvokst i Norge oppleves kanskje demokratiet som en selvfølge. Vi har aldri opplevd noe annet, og tenker kanskje ikke over at for flertallet i verden er det ikke slik. 

8.mai i fjor markerte vi at det var 80 år siden 2.verdenskrig sluttet, og det var en stor dag da Alf Godtfredsen besøkte skolen og fortalte om da freden kom til over 80 barn og unge. Det er sjelden det er så stille i klasserommene som det var da, og det gjorde inntrykk på både elever og voksne. Nå har vi hatt 81 år med fred i landet vår, og det er snart ingen igjen som husker hvordan det er å leve i et land som ikke er fritt. Men de siste årene har vi fått flere nye innbyggere i bygda vår som har flyktet fra krig i deres hjemland, Ukraina, og som kjenner det på kroppen akkurat nå. De har blitt våre naboer og venner.

Da vi hadde besøk av en av disse familiene hjemme hos oss i vinter fortalte de om da krigen kom til deres hjemsted i Ukraina, og jeg har fått lov til å fortelle litt av deres historie her i dag.

Familien levde et stille rolig liv i en liten by i Ukraina. De hadde hørt snakk om krig, og de kjente på en uro for det store nabolandet. Samtidig vil man ikke tro det verste, man håper så lenge man kan. En dag brister håpet, landet er invadert og krigen er et faktum.  Etter hvert forsvinner strømmen. Det blir mørkt og kaldt. Radio og tv er død– internett forsvinner. Ingen nyheter, de vet ikke hva som skjer. Butikkene begynner å bli tomme for varer. De er redde. Rådløse. Usikre.Hva skal vi gjøre? De bestemmer seg for å ta med seg de små barna sine og flykte, og legger ut på en lang og skremmende reise. Den ender i Norge, og til slutt her på Hægeland. Her må de starte på nytt. Lære seg språket. Kulturen. Få seg en ny utdanning. Skaffe seg Jobb. Fremtiden er uviss.  Når slutter krigen? Skal vi, og kan vi, bli i Norge? Hvilken framtid har barna våre?

Det gjør inntrykk å høre sånne historier, og det føles nesten litt ubehagelig å tenke på hvor godt jeg faktisk har det.

 Min første oppfordring i dag er derfor: vi må ikke glemme å være takknemlige! Vær takknemlig for at du er en del av den norske kortstokken- for at du lever i et land som er så godt som Norge! Det er ikke perfekt, og vi kan alltid finne noe å klage på. Men vi har demokrati, og vi har fred! Det er ikke en selvfølge! 

Den andre oppfordringen handler om felleskap og respekt for hverandre.

Vi er alle del av ulike felleskap. Familien vår er et felleskap – lite eller stort. Barn og unge har et felleskap i barnehage og skole. Mange voksne har et felleskap på jobb, noen i lag og foreninger eller sammen med naboer eller venner.

Hva er likt for alle oss som er her i dag? Det er kanskje ikke er så mye, utenom en ting. Nettopp det at vi er akkurat her i dag. Vi er her på Hægeland, i dag er vi et felleskap som sammen feirer 17.mai. 

Det er fint å se alle dere som har bodd i bygda hele livet- og fint å se dere som har kommet flyttende hit fra andre steder i Norge, eller fra andre land.

Fint å se deg som er 5 år og går i barnehagen, men snart skal begynne på skolen.  

Og fint å se deg på 14 år som nettopp er konfirmert og akkurat nå er på ditt rikeste. Så sant du ikke brukte litt for mye penger mandagen derpå da du var akkurat så syk at du ikke kunne gå på skolen…. Men akkurat frisk nok til å gå på Sørlandssenteret…

Fint å se deg som har 2-3-4-5 små barn og snart har lagt bak deg en dag som startet halv 6 og siden har gått slag i slag. Og ikke minst deg som ikke sov i natt fordi tenåringen var ute på mopeden og irriterte naboen.

Fint å se dere som begynner å kjenne at det er flere år bak dere, enn foran, men som likevel finner glede over hver dag som kommer. 

Fint å se deg som går i kirka– og deg som går i frikirka – og du som går på skyting på heimen -og du som går på jakt - og du som ikke går noe sted, men som koser deg veldig hjemme. 

Alle dere-alle vi – som er her i dag - det er felleskap. Det er bygda vår! Det er Hægeland! Det er et afrikansk ordtak som sier: «Jeg er fordi vi er. Fordi vi er, er jeg». Bygda vår er summen av alle oss som bor her, og vi som bor her er en del av bygda. Det er sammen at vi blir ei bygd, det er sammen at vi er et felleskap.

Det er sammen vi kan være der for hverandre, på godt og vondt. I dag er det en god dag for felleskapet, vi kan feire 17.mai og ha det fint sammen. Men i løpet av årene har det også vært vonde dager der de som har trengt det forhåpentligvis har kjent på felleskapet fra bygda på en god måte.

Men felleskap kan også være vondt, både for barn, ungdom og voksne. For hva når en kjenner seg utenfor? Hva når det virker som alle andre er med, men ikke du? Når alle de andre ser ut til å ha så mange rundt seg, men du føler deg alene. Hva når du kommer her på 17.mai, kanskje fordi barna dine så gjerne ville, men du ikke vet hvem du skal prate med? Hvem du skal sette deg ned sammen med? Felleskap kan også være vanskelig.

Jeg sa at vi alle må være takknemlige for å være en del av den norske kortstokken, og det skal vi,  men alle kortene i den er heller ikke like. Også i Norge er det slik at noen blir født med bedre kort på hånda enn andre. Noen spiller seg oppover, og fått stadig bedre kort, mens andre drar med seg de dårlige kortene hele livet. Flere opplever også omstokk, kortene ble rette og slett byttet ut. Livet som hadde glidd fint, tok en brå sving. Du mistet noen, eller noe, som betydde mye for deg. 

Min andre oppfordring i dag er å løfte blikket og se om det er noen som trenger at nettopp du inkluderer noen i ditt felleskap. Det gjelder her i dag på 17. mai, men ikke minst i det daglige livet. Det kan være skummelt. Det kan være krevende. Det enkleste er ofte å holde seg til de vi allerede kjenner. De vi pleier å snakke med. De som er ganske lik oss. De vi vet vi passe godt sammen med. 

Vi har veldig fort for å danne oss et inntrykk av andre, uten å egentlig kjenne dem. Kirkens nødhjelp har et bra motto:«Ingen er bare det du ser». Det oppfordres oss til å ikke bare la førsteinntrykket avgjøre hva vi tenker om et menneske, men bli bedre kjent. Ordet respekt betyr å se en gang til – gi det ny sjanse- se mennesket bak det de sier, det de gjør. Kanskje vi skulle ha mer respekt for alle som bor her i bygda?Se en gang til. Gi det en ny sjanse.

For ganske mange år siden kom det et menneske inn i livet mitt som opplevdes som veldig krevende. Jeg visste at jeg måtte forholde med til dette mennesket over laaaang tid, jeg kunne ikke bare snu ryggen til. Da hadde jeg dessverre gjort det. Jeg ble nødt til å se en gang til, høre en gang til, tenke en gang til, gi det en sjanse til. Gang på gang. Men det rare er at jo flere ganger jeg så, lyttet, tenkte- jo større respekt fikk jeg for dette mennesket. Hun var mye mer enn bare det jeg først så. Hun var mye mer enn det jeg først hørte. Kortene hun hadde fått utdelt og hadde spilt med i sitt liv, var noen helt andre enn mine.  Likevel er hun et av de menneskene jeg har lært mest av her i livet, på godt og vondt. Men uten respekt- uten å se en gang til- hadde jeg aldri kommet dit. 

Det er veldig mange her bygda som er gode til å se en gang til, og inkludere, både i det små og i det store.

Flere har åpnet opp hjemmet og familien sin for et barn eller ungdom som trenger et sted å bo, og felleskap å høre til. Det er stort.

Andre stiller opp med praktisk hjelp til naboer eller andre i bygda som trenger det.

Jeg vet om noen som arrangere hagefest der de blander og mikser gamle og nye venner, kjente og ukjente. Nettopp for å inkludere flere.

Noen er gode på å lage en ekstra plass rundt bordet sitt på basaren slik at det blir plass til flere. Og den ene som ikke visste hvem han eller hun skulle sitte sammen med slapp å tenke mer på det…

Andre tenker på den ene når de inviterer folk på besøk, det er alltid plass til flere rundt et bord.

For et års tid siden var jeg i en 60 års dag. Flere av gjestene reiste seg og kom med fine ord til jubilanten. Han fortjente dem alle sammen, selv om jeg har glemt hva som ble sagt. Utenom en ting. Jeg glemmer ikke han som reiste seg og sa «Takk for at du inkludere meg». 

Tenk hvis vi alle kunne ha som mål at ett menneske kunne si det om oss!  Tenk hvis vi alle kunne vise hverandre respekt og være med å ta ansvar for felleskapet i bygda vår. Inkludere andre inn i felleskap. Det er lett tenke at det er noe andre må gjøre, men du kan bare gjøre noe med deg selv.

Jeg vil avslutte med å si: Vær takknemlig for å være en del av den norske kortstokken- ikke ta demokrati og fred som en selvfølge.

Ta ansvar for felleskapet i bygda, still opp med de kortene du sitter med på hånda. Vis respekt- og se en gang til

Ha en fortsatt strålende 17.mai!