STERKT MØTE: Ordfører Ivan Drohobetsky og ordfører Nils Olav Larsen. Om få dager er Ivan tilbake ved fronten i Ukraina. Ellers på bildet: Vanda Drohobetska, Petro og Nadia Raychynets og Bjarne Roland. Ordføreren fra Ukraina hadde med bilde fra naturen hjemme som gave til Vennesla._Et utrolig sterkt møte. Man blir ydmyk og dypt imponert. Nå må vi diskutere invitasjonen og utfordringen vi har fått om å bli venneskapskommune. Ivan mener vi kan tilby mye kunnskap om demokrati og organisering og systemer. Han kan tilby unik kompetanse innen beredskap, sier Nils Olav Larsen.
Ordfører Larsen ble tydelig rørt og tok sin kollega kraftig i hånda da han fikk høre historien til han og byen i andre enden av Europa. For Ivan Drohobetsky er ikke bare offiser i den ukrainske fronten. Han er også ordfører i byen Poliana helt vest i Ukraina.
Fikk 7000 flyktninger over natta
Poliana er en by på 14.000 innbyggere. Så å si over natta i slutten av februar 2022 kom 7.000 flyktninger til byen. Kvinner og barn som hadde dratt mot vest. Mennene dro andre vegen for å forsvare landet.
_Vi hadde ikke forberedt oss på slikt. Vi måtte improvisere alt. Skaffe mat, organisere provisoriske kjøkken. Ordne toaletter. Finne husrom, forteller ordfører Ivan.
Han jobbet dag og natt som ordfører og det gjorde nesten alle andre også i kommunen.
Kommunens 72 hoteller (Poliana er turistby nær Karpatene) ble ikke åpnet for flyktninger. Det ble til at lokalsamfunnet måtte rydde og åpne opp alt av ubrukte lokaler – gamle skoler, lager og så videre.
_På tre dager hadde vi fått på plass vogntog med vanntank, vaskemaskin, tørketrommel og dusjer. Og store stasjoner for matutdeling. Mange ble innlosjert privat. Fire år etter er vi fremdels 7.000 flyktninger i kommunen vår. Det går greit, men mye er endret, sier ordfører Ivan.
Begravd i bombeangrep
Da den første store jobben var gjort, kunne Ivan puste ut. Eller nei. I desember 2022 ventet fronten. Da ble han innkalt som offiser. Siden har han vært ved fronten, bare avbrutt av ei drøy uke ferie i året.
_ Jeg skulle dødd for to år siden, men døden tok meg ikke, så nå står jeg bare på - ikke redd for noe, forteller Ivan.
11. september for to år siden satt han under jorda sammen med fem soldater da bomberegnet kom. De ble helt begravd og slått ut av trykkbølge og eksplosjon. Ivan husker ikke han ble gravd fram, men en lege hoppet nærmest på brystet hans og fikk hjertet i gang igjen. Han ble eneste overlevende.
Etter noen få dager på sykehus, bar det tilbake ved fronten. Kona Vanda er med til Norge. Ordfører Ivan kaller henne for sin drivstofftank. Sammen gir de hverandre krefter til å stå på. De har 35 års bryllupsdag litt senere i år. Ekteparet bor hos Bjarne og Jorunn Roland i Hægeland.
Håp for Ukraina
Bjarne og Jorunn arbeider for organisasjonen hopeforukraine.no. Siden krigen startet er 200 tonn med hjelpesendinger og over 20 kjøretøy sendt. Poliana er hovedområdet. Bjarne sier folk i Hægeland, Vennesla og Agder har vært villige givere.
_Vi har samlet inn for nesten 20 millioner kroner – mye er gitt her lokalt. Vi får igjen nesten mer enn vi gir. Det er en enorm inspirasjon å treffe ukrainerne. De har en kampvilje og ei gudstro som inspirerer alle. Husk, det er for oss også de kjemper, sier Bjarne.
Ekteparet Drohobetsky besøker vennesla sammen med tolk og vennepar Petro og Nadia Raychynets. Sammen har de vært og sett på søppelforbrenningsanlegget på Strai og kloakkrenseanlegget på Odderøya, samt vært rundt i Vennesla. De ønsker å forbedre disse tingene hjemme. Tidligere i uka var de også og traff ledende politikere i Kristiansand.
Takk!
Ordføreren og offiseren fra Poliana har ett viktig budskap til slutt:
_Jeg har samme budskap til de 250 ukrainerne i Vennesla, til innbyggerne hjemme i Poliana og til guttene som hver dag gir alt ved fronten: Si tusen takk til Norge! Husk på Norge! Få, om noen, hjelper mer enn dere. Vi er så uendelig takknemlige. Og derfor håper vi på godt samarbeid når vi etter hvert har vunnet denne krigen og skal bygge opp landet vårt igjen. Takk, takk, takk, sier ordfører Ivan Drohobetsky.