Magny Torhild Roland Bransdal døde på lindrende enhet ved Sørlandet sykehus onsdag 28. september.

- Torhild kjempet mot kreften lengre enn vi trodde var mulig, og viste sin enorme personlige vilje helt til det siste. Hun etterlater seg bare godt. Lokalsamfunnet Hægeland, Vennesla kommune og Sørlandet har mistet et brennende hjerte og et varmt menneske som nesten alle kjente og hadde et personlig forhold til. Ja, over hele landet hadde Torhild venner og politiske beundrere, sier dagens ordfører Nils Olav Larsen, og fortsetter:

- Dette er en tung dag for Vennesla. Nesten alle kjenner seg som nære pårørende til Torhild. Våre tanker går nå til den nærmeste familien hennes.

Hun var en ener, selv om hun ikke opplevde seg som det. Hun ble et politisk ikon som alle så opp til. Hun ble et forbilde fordi hun kunne sakene, fordi hun analyserte verden sylskarpt og fordi hun var ikke redd for å dele sine observasjoner og tanker. Først og fremst ble hun elsket fordi hun var ekte, ærlig, ujålete og ikke redd for å vise sårbarhet.

Historien om Torhild er historien om ei jente fra indre Agder som nektet å gi etter når ytre krefter noen ganger forsøkte å holde henne nede. Det er historien om å mestre motgang og overvinne hindringer for å være tro mot seg selv. Det er fortellingen om et enormt forbilde for unge jenter og gutter som i dag strever med å finne sin plass.

Hun ble Venneslas første kvinnelige ordfører. Hun ble også den lengst-sittende ordfører i moderne tid. Hun hadde vervet fra 1999 til 2017. Deretter satt hun fire år på Stortinget fram til høsten 2021. Det var i denne perioden hun fikk kreftsykdommen. Hun har også hatt utallige verv for KrF i lokalt, på fylkesplan og nasjonalt, for ikke å snakke om alle verv hun fikk som representant for kommunen. Det er en av Agders alle største og mest markante politikere som nå er gått bort.

«Trassige Torhild» lød tittelen på portrettintervjuet i Fædrelandsvennen for noen år siden. Nærmere sannheten er det vanskelig å komme, vel å merke i den positive betydningen av ordet.

Hun fortalte vonde historier om hvordan menn med makt ønsket å styre henne og frata henne all selvtillit. Hun var på grensen til å gi opp. Da kjente hun trassen komme. Hun slo i bordet på flere møter. Hun brukte sin skarpe tunge, satte skapet på plass og krevde respekt. Slik overvant hun både sin indre kamp og den ytre kampen. Slik ble hun den politikeren vi alle kjente – og som vi ble så glade i: Åpen, ekte og ærlig.

Hun har også fortalt om hvordan hun ble i tvil om engasjementet sitt. Var hun i politikken av hevngjerrighet og for å vise at hun kunne? Eller var det et oppriktig og ekte engasjement for et bedre samfunn? Hun ville ha trukket seg hvis svaret var det første. Det er ikke mange politikere som forteller slikt til velgere og innbyggere. Torhild hadde stor integritet.

Torhild ble drevet av et ekte og enormt engasjement. Et samfunn med plass til alle, hvor ingen skal kjenne seg utenfor, ble en hovedsak for henne.  Det ble et politisk virke både drevet av engasjement og erfaringer og hun tok mange tøffe tak for å gi de nederst ved bordet en

Man kan ikke hedre minnet om Torhild Bransdal uten å nevne hennes mann Hans Bransdal. Bak den framgangsrike kvinnen har det i alle år stått en svært klok og snill mann. De to passet som hånd i hanske. Hun kalte seg selv huslig doven, og takket mannen for både husvask og klesvask. Hun sa en gang at Hans hadde laget mat til henne i over 30 år.  Der hun var usikker, var han trygg. Hun sa en gang: «Jeg tror ikke jeg hadde klart meg i livet uten Hans».  Rørt sa hun til en avis en gang: «Du aner ikke hvordan den mannen har båret meg når jeg har trengt det».

Hun kom inn i politikken som varamedlem til kommunestyret i Vennesla i 1987. Senere ble det fast kommunestyreplass og fra 1999 ble hun ordfører. Venneslas første kvinnelige ordfører. På et av de første styremøtene i en av Venneslas store bedrifter (kommunen eide aksjer) ble hun spurt om hun gjorde rent i lokalet. Da fortalte hun alle mennene at «jeg faktisk er ordføreren i Vennesla og jeg er kommet for å være med på styremøte».

Hun ble ordfører da Vennesla hadde elendige kommuneøkonomi. Sammen med Ap og Sp innførte hun og KrF eiendomsskatt for å få skuta på rett kjøl.

Det var i denne perioden at Berit Kittelsen fra Ap ble varaordfører og radarparet Torhild og Berit ble et begrep.  Vennesla ble kjent for sin kvinnedominans. Sammen var de temmelig uslåelige. Det er sagt at du kan ikke forstå den ene uten å forstå den andre og at de utfylte hverandre på beste vis. De var ikke redde for å bruke makt for å få viljen sin, men alltid på ærlig vis. Det var åpen og ærlig politisk kamp – akkurat slik Torhild likte så godt.

De la grunnlaget for Kulturhuset og senere svømmehallen. De tok Vennesla inn i ei ny tid. Det var i Torhilds periode Vennesla fikk ny selvtillit. Det var Torhild som tok første spadestikk til datasenterparken på Støleheia. Det var mens Torhild hadde ordførerklubba at Vennesla vendte seg mot framtida med fornyet styrke.

Mange vil huske Torhild Bransdal for munnrappheten. Samtidig var hun veldig vàr og nøye med hvem som måtte tåle de verbale taklingene. Hun huskes som god til å lytte og ikke minst god til å slippe fram andre. Hun hadde en egen evne til å si klart fra når hun mente det var nødvendig, men hun var desto varmere hvis hun opplevde at noen trengte støtte og omtanke.

Lenge etter røykeloven, ble det derfor røykt på ordførerkontoret til KrF-ordføreren i Vennesla. Det er ikke få i bygda som har tatt turen til Torhild for en prat. Et par av dem hadde til og med flaske med. Torhild godtok at de måtte ha noe å styrke seg på. De ble ikke kasta ut. De ble sett. De fleste som ville noe, måtte ha forhåndsavtale for å komme inn på ordførerkontoret. De som strevde med noe, kunne bare komme.

Kanskje er akkurat det vi vil huske aller best – den enorme empatien og trassen mot alt selvopphøyd og jålete. Torhild var et fascinerende menneske som var åpen om nesten alt i livet sitt. Og derfor betydde hun så mye for så mange. Vi ble sett. Alle sammen.

Torhild etterlater seg mann, to barn og to barnebarn. Hun etterlater seg også ei bygd, en kommune og en landsdel hvor nesten alle opplever seg som nære pårørende. Vi kjente henne godt alle sammen og vi følte at hun kjente oss.

Derfor oppleves tomrommet så stort. I dyp takknemlighet lyser vi fred over Magny Torhild Roland Bransdals minne.