- Forslaget fra et ekspertutvalg vil få dramatiske konsekvenser for kraftkommunene. Det en gammel og god ordning at lokalsamfunnene som gir fra seg råderett over naturressurser, får tilbake noe i form av kraftinntekter, sier varaordfører Eivind Drivenes, som ledet an i debatten i kommunestyret.

Han sier det sendes et kraftfullt signal fra Vennesla i og med at samtlige partier i kommunestyret står samlet.

Finansdepartementet oppnevnte et ekspertutvalg som skulle vurdere skattlettingen av vannkraft. Utvalget foreslår å avvikle de konsesjonsbaserte ordningene med konsesjonsavgift og konsesjonskraft, samt å endre eiendomsskatten.

Vennesla kommunestyre vil avvise alle disse forslagene, og støtter opp om Landssammenslutninga av Vasskraftkommunar (LVK)  sin høringsuttalelse. Denne foreningen ivaretar interessen til kraftkommunene. Vennesla er en kraftkommune og har årlige kraftinntekter på opp mot 35 millioner kroner.

Høringsuttalelsen

Oppsummert lyder høringsuttalelsen fra LVK slik:

LVK er uenig i utvalgets forslag som synes dels å bygge på en uriktig oppfatning av hva som er formålet med dagens regler, dels hvordan dagens regler fungerer. Dette gjelder både for grunnrenteskatten, konsesjonsordningene og eiendomsskatten. Omfordelingen er dramatisk og gjelder ikke kun for nye utbygginger, men også for allerede foretatte utbygginger, nye som gamle. Etter LVKs syn er en slik omfordeling fra kommunene til staten et brudd på den samfunnskontrakten som ligger til grunn for de foretatte utbyggingene. LVK innvendinger mot utvalgets forslag kan oppsummeres slik:

• Utvalget svarer ikke på mandatet. I mandatet fremgår at utvalgets hovedoppgave var å vurdere om dagens vannkraftbeskatning hindrer at samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak blir gjennomført og fremme forslag til nødvendige endringer for å fjerne disse hindre. En samlet kraftbransje og en samlet kommunesektor har påpekt at det er den innretningen grunnrenteskatten har fått som er problemet, og ikke de kommunale ordningene. Til tross for dette har utvalget konsentrert sine anbefalinger rundt en avvikling av de ordninger som tilgodeser vertskommunene.

• Utvalgets forslag om å skjerpe grunnrenteskatten vil ikke gi de ønskede investeringer, tvert imot. LVK mener grunnrenteskatten må endres slik at den bare beskatter superprofitten.

• Ordningene med konsesjonskraft og konsesjonsavgifter gjelder kun i saker om regulering og overføring av vassdrag, hvor innvunnet kraftøkning beregnes. De investeringer som skal foretas i vannkraftsektoren, gjelder i hovedsak vedlikehold og opprustning uten ytterligere reguleringer, og vil ikke gi rett til mer konsesjonskraft eller konsesjonsavgifter. En avvikling av disse ordningene, som utvalget anbefaler, vil derfor ikke påvirke den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av planlagte energitiltak.

• Kommunens inntekter fra konsesjonsavgifter og konsesjonskraft er nedfelt i de gitte konsesjoner som et grunnvilkår og med samme varighet som konsesjonen. Utvalgets forslag om å avvikle ordningene vil være et brudd på de forutsetningene som lå til grunn for de gitte konsesjoner, og dermed et brudd på den samfunnskontrakt som over generasjoner er inngått mellom storsamfunn og de distrikt som har avstått sine naturressurser. En slik avvikling vil også være i strid med Grunnlovens forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft.

• Utvalgets forslag om at eiendomsskatten skal basers på skattemessig verdi er i strid med eiendomsskatteloven hovedregel i § 8 A-2 om at eiendomsskatten skal tilsvare anleggets omsetningsverdi (markedsverdi). Eiendomsskatt basert på skattemessig verdi vil innebære at eiendomsskatten vil bli størst i de første årene etter at investeringen blir gjennomført, mens  skatten blir lavere når lønnsomheten øker. Forslaget vil derfor verken utløse ønskede investeringer eller samsvare med skattyters skatteevne.

• Konsesjonsavgiftene er en erstatning for generelle skader og ulemper på naturmiljø og omgivelser, og derfor en miljøavgift. Miljøkostnader skal betales av tiltakshaver, og miljøavgifter er ment å være en brutto skatt i tråd med naturmangfoldloven § 11. Utvalget synes å ha oversett dette elementære miljørettsprinsipp.

• Konsesjonskraftordningen har i mer enn hundre år vært et vederlag til berørte kommuner for de naturrikdommer som gjennom vannkraften er avstått til storsamfunnet. Utvalgets forslag om å avvikle konsesjonskraftordningen er begrunnet i at det historiske grunnlaget med å skaffe kommunene kraft ikke lenger er tilstede. Norge ble elektrifisert på 1960 tallet, og utvalget overser med sin begrunnelse at så vel Stortinget som Høyesterett har slått fast at formålet med konsesjonskraftordningen er å sikre vertskommunens andel av verdiskapingen som vannkraftproduksjonen i konsesjonsperioden gir opphav til. Høyere kraftpriser gir høyere verdiskaping.

• En kompensasjon av konsesjonskraftordningen med økt naturressursskatt basert på en omregnet øre/kWh vil ikke sikre kommunene en andel av den reelle verdiskapingen i det vertskommunen dermed blir avskåret fra å få en andel av den verdiskaping som følger av at verdien av ren fornybar energi vil kunne øke i fremtiden.

• Både ny vannkraftutbygging og rehabilitering av eldre verk er avhengig av lokal aksept. Dagens kraftskatteregime er basert på erkjennelsen om at kommuner som avstår sine naturressurser har et legitimt krav på en andel av den verdiskapningen som de berørte lokalsamfunn bidrar med i kraftutbyggingen. Uten lokale inntekter vil kommunenes motstand mot de inngrep vannkraftkraftutbygging representerer øke.

• Kommunenes rett til konsesjonsavgifter og konsesjonskraft samt eiendomsskatt basert på anleggenes reelle markedsverdi kan ikke erstattes av statlige overføringer eller en økning i naturressursskatten. En økning av naturressursskatten vil bli fordelt på samtlige kommuner etter det statlige inntektssystemet og først og fremst komme de folkerike kommuner uten vannkraftanlegg til gode.

• Heller ikke for det tilfelle at naturressursskatten tas ut av inntektssystemet kan en kompensasjon i form av økt naturressursskatt aksepteres da det vil avskjære vertskommunene en mulighet for å få en andel av verdistigningen ved høyere kraftpris.