Vi snakker om en gruppe mennesker som er så syke at de ikke kan ta ansvar for sine egne handlinger. Likevel faller de mellom alle stoler i hjelpeapparatet. De er for syke for fengsel og for friske for sykehus.

Domstolene idømmer tvunget psykisk helsevern og spesialisthelsetjenesten forsøker på beste måte å følge opp dommen gjennom stram prioritering av de stadig færre psykiatriske sengene. Resultatet er at mange av de dømte får korte sykehusopphold og overlates til kommunehelsetjenesten, som ikke har tvangsmidler å sette inn. Dermed havner vi i en runddans hvor pasienten begår ny kriminalitet og skader både seg selv og omgivelsene. Dette kan ikke fortsette!

1.oktober 2016 kom ordningen hvor domstolene kan idømme tvungent psykisk helsevern etter nye kriterier. Hensynet til samfunnsvern ble framhevet. Grunnvilkårene for å idømmes etter den nye paragrafen er at det er snakk om «alvorlig syke personer som begår gjentatte lovbrudd av særlig plagsom art hvor det er stor gjentakelsesfare og alle tiltak som tidligere har vært forsøkt har vist seg åpenbart uhensiktsmessige».

Intensjonen med endringen i straffeloven var god, og Vennesla kommune hadde store forventninger om at samfunnet nå endelig fikk på plass både bedre helsehjelp og bedre samfunnsvern.

Det er i utgangspunktet godt at personer som er så syke at de ikke kan lastes for egne handlinger (juridisk skyldfrie) dømmes til helsehjelp i stedet for fengsel, med spesialisttjenesten som behandlingsansvarlig.  Utfordringen er at spesialisthelsetjenesten hverken har sengeplasser eller ressurser til å behandle alle de domfelte over lang tid av gangen, slik domstolen legger opp til.

Når samtidig det er tverrpolitisk enighet om at alle har det best i egen bolig ute i kommunen – og spesialisttjenesten derfor skal bygge ned et stort antall døgnplasser – er det lett å se konturene av en stor samfunnsutfordring.  Det er rett og slett grunn til å rope varsko!

Hvem skal få en av de stadig færre ledige sengene i spesialisttjenesten? Den ustabile psykotiske pasienten med rett til innleggelse etter lov om psykisk helsevern eller «domspasienten» som har begått nok et innbrudd? Svaret gir seg selv.

Men hva da med samfunnsvernet?  Mange opplever frykt og uro, men den aller høyeste prisen betaler pasienten som ikke får nok hjelp og som blir stigmatisert i lokalsamfunnet.

I forarbeidene til lovendringen ble det anslått at mellom 15 og 30 personer i Norge ville oppfylle vilkårene for dom etter nytt regelverk. I den aktuelle stortingsproposisjonen om saken (prop. 122 L) ble anslagene over ekstrautgiftene lovendringene ville medføre for spesialisttjenesten vurdert som usikre, men minimale. Det ble også konkludert med at kommunene ikke ville få nye forpliktelser. Samtidig ble det antatt at forventningene til kommunale tjenesten ville øke, og derfor også kostnadene til oppfølging. I proposisjonen skrives det om at pasientene sannsynligvis allerede utgjorde en stor utfordring for kommunene, men at de i liten grad greide å nyttiggjøre seg kommunale tjenester utover eventuell bolig.

2. september 2020 var det 22 personer i Norge som er dømt til tidsbestemt særreaksjon og tvungent psykisk helsevern. Brudd på vilkår skal føre til reinnleggelse i spesialisthelsetjenesten, men dette gir bare en kortvarig ivaretakelse av det øvrige samfunn, da det ofte ikke er sengeplass i mer enn noen dager. Andre med større behov må ha plassen.

Den dømte sendes hjem igjen til egen bolig, til et kommunalt hjelpeapparat uten tvangsmidler og ut i ny kriminalitet. Kommunene må bruke millioner på oppfølging og enetiltak. Pasienten skulle hatt mye fastere rammer enn kommunen har lov å gi, rammer domstolen har forutsatt at skal være på plass for å verne samfunnet.

I forarbeidene til loven (Stortingsproposisjon 122)  skriver Justis og beredskapsdepartementet: «Departementet er kjent med at små lokalsamfunn har opplevd at enkeltpersoner har begått en rekke innbruddstyverier uten at myndighetene har hatt noen virkemidler til å sette en stopper for den kriminelle aktiviteten. Slike lovbrudd krenker ikke bare den enkeltes eiendomsrett og økonomiske interesser, men innebærer også en krenkelse av den enkeltes grunnleggende rett til å ha sitt privatliv i fred. Det er uholdbart om lokalsamfunnet skal måtte tåle å bli utsatt for slike gjentatte lovbrudd uten å kunne gi innbyggerne noen form for beskyttelse. Det samme gjelder tilfeller hvor enkeltpersoner blir utsatt for gjentatte krenkelser i form av for eksempel personforfølgelse, skadeverk eller tilgrising. Den enkeltes frihet, herunder retten til å nekte å motta behandling, må i slike tilfeller vike for å kunne gi andre borgere tilstrekkelig vern

Hva skal vi med dommen hvis det ikke er mulig å verne samfunnet? Dommene om tvungent psykisk helsevern virker ikke etter hensikten. 

I spesialisthelsetjenesten spisser kampen om sengene seg ytterligere til og kommunen får ansvaret for en oppfølging som i mange tilfeller ikke virker.  Samtidig melder politiet om stor ressursbruk knytta til kriminelle handlinger utført av pasienter som er dømt til tvunget psykisk helsevern, men som er ute i samfunnet.

En positiv effekt av lovendringen er at kommune, politi og spesialisttjenesten har fått et bedre samarbeid rundt den enkelte pasient/domfelte, men tross iherdig innsats fra alle parter: Systemet fungerer ikke!

Vi må få på plass nye ordninger og tilbud som ivaretar den syke og verner samfunnet – samtidig.  

Rådmann i Vennesla kommune Svein Skisland

Kommunalsjef helse og omsorg, Vennesla kommune, Ragnhild Bendikse