- For meg fungerer det ypperlig med hjemmekontor. Ja, det ble jo  redningen på så mange vis, sier hun.

Jannicke Usterud er kjent av mange. Hun har hovedstemmen på videoen med den flotte Venneslasangen «Mi kjæme heim» for noen år siden. Hun har hatt mange roller i kommunen, ikke minst på Kulturhuset. Nå jobber hun mye med fakturering og administrative oppgaver i enhet for teknisk forvaltning.

I helikopter til Ullevål

Det var 19 januar i fjor det skjedde. Jannicke sto på isen ved hytta i Froland. De hadde hatt bål og en koselig ettermiddag.  Plutselig kommer ei rattkjelke med et barn på fykende over isen. Noen har snurret og snurret rattkjelken i ring med et langt tau, og plutselig kom den i stor fart mot Jannicke. . Den slo bena under henne slik at hun datt med bakhodet rett i isen.

- Bakhodet traff hardt i isen, og jeg var vekke en stund. Slaget var så hardt at en liten del av kraniet bak øyet brakk av. Dermed fikk jeg blødning bak øyet som etter hvert så ut som en skikkelig blåveis. Heldigvis for det, forteller hun.

Den synlige blødningen gjorde at Jannicke og familien ringte 113 umiddelbart, og Jannicke ble hentet av ambulansen. Blødningen bak øyet var egentlig ikke noe farlig, men på sykehuset i Arendal ble det på CT-bilder oppdaget en annen og mye skumlere skade: Jannicke hadde fått blødning mellom hjernehinne og hodeskalle – en blødning hun neppe ville oppdaget selv, før etter ei stund når den hadde gitt symptomer og kunne gjort stor skade.

- Jeg ble sendt med helikopter til Ullevål og operert. De åpnet hodet for å fjerne blodansamling og stoppe blødning.  Så ble jeg limt, sydd og stiftet sammen, 45 stifter fra øre til øre, forteller Jannicke.

Så traff koronaen

Hun kom seg tålig fort og var i gang litt med hjemmekontor for å prøve å jobbe en time eller to da koronaen traff oss. Dermed ble det hjemmekontor hele tiden – og slik har hun fortsatt.

- Hjemmekontor er ypperlig når man skal forsøke å komme i gang igjen etter en skade. Jeg kunne jobbe i små bolker og hvile når jeg trengte. Dataskjerm er faktisk noe av det verste etter en slik hodeskade, og i min jobb sitter jeg jo foran skjerm nesten pal hele dagen.

Vi treffer Jannicke en onsdag morgen før 09.00. Tre bonusbarn er på vei ut av huset som kjæresten eier like i sjøkanten på Møvig. Jannicke har kommet tidlig fra sin leilighet. Hun har bakt brød og kokt kaffe til de andre.

Håper arbeidslivet er endret

Kjæresten Torbjørn løper litt til og fra – han skal i møte. Vanligvis jobber han også fra hjemmekontor. Egentlig har de to sittet sammen rundt kjøkkenbordet med hver sin laptop helt siden koronaen startet.

- Jeg håper jeg aldri MÅ jobbe 100 prosent via et kontor på Herredshuset igjen, Jeg tror og håper at arbeidslivet er endret, at det er blitt mer fleksibelt i jobber hvor man kan kombinere hjemmekontor og vanlig kontor. At arbeidstakere til en viss grad kan velge hva som passer ut ifra livssituasjonen sin, tror jeg er noe som gagner både arbeidsgiver og arbeidstaker sier Jannicke.

- Du er bare glad for å slippe kollegene?

- Nei, nei. Det er det negative, at det blir mindre sosialt. Jeg prøver å ta turen til Herredshuset minst ei gang i uka. Det er alltid noe som må ordnes på jobb. Vi har jo teams og vi prøver å holde god kontakt på fritiden. Jeg har god kontakt med kollegene, forteller Jannicke.

Men for henne passer det altså å sitte ved kjøkkenbordet. Hun får gjort mer, hun blir mindre forstyrret og hun får en annen ro.

En ny ro

- Det har vært avgjørende for meg i tiden med rekonvalesens. Samtidig er det noe herlig med den roen som er kommet inn i familien. Vi har bedre tid. Jeg har prioritert vekk bil, for det går utmerket å ta buss fra Møvik til Vennesla. Men nå sparer jeg to timer arbeidsreise hver dag. Det er klart det betyr noe positivt både for de hjemme og for jobben.

Vi stopper praten litt, bare for å nyte utsikten over mot Flekkerøy og Oksøy. Utenfor er det fullstendig holke, nesten som en skjebnens ironi. Jannicke tar imot med en stor advarsel om at vi må passe oss på holka.

- Jeg har blitt mye forsiktigere på glatta. Jeg har vært på isen igjen, men nå hadde jeg brodder. Skal jeg gå på skøyter, blir det med hjelm. Det skal ingenting til, så kan livet være snudd opp ned. Selv har jeg faktisk vært kjempeheldig. Hadde jeg ikke fått blåveis i fallet, ville jeg neppe ringt 113, men oppsøkt legevakta på vei hjem – og kanskje ikke oppdaget den alvorlige skaden tidlig nok, sier hun.

- Men blir du ikke lei av å sitte sammen med kjæresten hver dag?

- Nei, han er jo helpdesken min! og den fineste kjæresten som passer på at vi begge er flinke til å ta noen småpauser sammen innimellom, gjerne en liten labbetur i området. Ellers sitter vi gjerne hver for oss i hvert vårt rom og jobber, særlig når det er en del teams-møter. Enkelte dager har vi nesten ikke sett noe til hverandre på «kontoret». Det er travelt selv om man har hjemmekontor!

Jannicke Usterud har vært veldig heldig og sluppet alvorlige ettervirkninger etter is-ulykken. Hun har hatt noe snev av krystallsyke, men det går veldig greit med alt sammen.

Gleder seg til det sosiale

- Koronaen går over, og jeg gleder meg til vi kan ha det gode, gamle sosiale livet. Men jobbmessig tror jeg vi aldri vil komme helt tilbake til tiden som var. Selv håper jeg at jeg kan fortsette med hjemmekontor, gjerne i en kombinasjon med kontoret på Herredshuset. For meg er det helt ypperlig å kunne sitte og jobbe – uten å bli forstyrret, sier hun.

På Herredshuset er alle glade for det har gått så bra med en av våre blideste og triveligste kolleger.