51-åringen smiler som bare han kan: - Ja, det er drømmejobben, bekrefter han og sier at han storkoser seg hver eneste dag.  Han har egentlig vært på Idrettsplassen siden han var liten, nesten daglig.

Humørspreder

Nå har han ansvaret for å passe på et anlegg som er oppgradert for over 30 millioner og som er blitt et smykke av en idrettsarena.  Han har allerede fungert som banemester i et drøyt år.

- Idretten og Idrettsplassen er noe spesielt for meg. Å få lov å ha den som jobb er bare helt topp, jeg er jo her likevel, humrer han.

Han har solgt hamburgere og pølser på nesten alle hjemmekamper til Vindbjart de siste årene. Han har vært trener for flere lag de siste tiårene. Som ung spilte han fotball helt opp til juniorlaget. Vi får ikke helt svar på om han var for dårlig for a-laget eller om han bare slutta.

Jarle Lie er ildsjel, humørspreder, profesjonell, morsom, trygg og trivelig. Akkurat det som trengs av en voksen vaktmester som treffer hundrevis av unger i løpet av ei uke.

- Jeg kommer til Idrettsplassen om morgenen, drar hjem klokka tre og er tilbake igjen til trening fra halv fem til ni de fleste dagene i uka. Det er moro å holde på, sier Jarle Lie.

Begynte på Hunsfos

Det var på Hunsfos han begynte sin yrkeskarriere. Han sier han jobba der i en litt lang drapsdom, cirka 24 år. Etterpå ble det noen år i M3 byggsenter, før han havna i kommunen for ett drøyt år siden.

- Jeg savner kollegene på Hunsfos av og til, men det var jo som å jobbe på Titanic. Vi visste at skuta holdt på å synke.

- Er det litt mer ensomt å være banemester?

- Nei, egentlig ikke.  Jeg møter oppe hos Rolf Robstad på kirkegården halv syv. Vi er en gjeng som kjaser litt over kaffien før oppgavene fordeles. Av og til må jeg bistå andre steder på formiddagen før jeg drar over til Idrettsplassen.   Selv om jeg jobber litt alene på banene, blir det ikke ensomt Det er alltid barn i nærheten, forteller han.

Vaktmester på gamlemåten

Jarle Lie er ikke så rent lite stolt av at alle roper «Jarle»  og at alle barna kjenner ham.

­- De kan spørre «hva gjør du?», mens jeg står der og raker eller feier. Da pleier jeg å svare om de ser dårlig. Vi har mange gode samtaler. Noen ganger hjelper de meg litt også, ler han.

Siden Jarle Lie er fast banemester, blir han vaktmester litt på gamlemåten. Han blir kjent med de unge - en de kan gå bort til og prate med. Han blir en trygg havn for enkelte.

Jarle Lie synes det er stas med alle barna, men også med den nye Idrettsplassen. Et anlegg med topp moderne flomlys, tre kunstgressbaner og endelig topp moderne friidrettsarena.

Savnet gresset

Jarle Lie synes det er stas med alle barna, men også med den nye Idrettsplassen. Et anlegg med topp moderne flomlys, tre kunstgressbaner og endelig topp moderne friidrettsarena.

- Kunstgress gjør jo at vi kan utnytte banene mye bedre, men det var litt rart da de gravde opp gressmatta i vår. Det var noe eget med gressbaner, sier han litt vemodig, før han fortsetter å snakke om hvor stolt han er over Venneslas satsing på idrett og sport. Han nevner både Idrettsplassen, svømmehallen og Sandrip.

- Ny idrettshall skal vi også få her på Moseidmoen. Det gleder jeg meg til, sier han.

Jarle Lie har bare godt å si om ungdommen.

- Vi har hatt lite hærverk og enda mindre blir det nå. Dess flottere aet anlegg blir , dess mindre vil folk ødelegge. De fleste oppfører seg greit, sier Jarle.

Kan få sagt det

Han ønsker å holde orden. Han liker å ha det på stell. Det ligger nok til familien. Legendariske banemester Reidar Hagen var onkel til hans mor.

- Jeg er nok litt rundere i kantene enn Reidar var, men jeg kan rope høyt jeg også. Av og til havner kjeks og brus nede i kunstgresset, og det er  ikke alltid like lett å treffe søppelkassene. Da kan jeg heve stemmen ganske betydelig.

Jarle Lie har kone, to sønner og ei datter. Alle tre barna er aktive i fotballen. Han stiller opp for både dem og idretten så sant han kan.

- Du må jo ha noe annet å finne på enn bare å være på Idrettsplassen?

- Hvis jeg har tid, tar jeg en langtur på heia. Du ser ikke ut som du har hørt om dette, Odd-Inge, men når man over femti er det lurt å holde seg i form og trene litt. . .

Vi kunne skrevet ei bok om banemesterens evne til å smile fram herlig, frekke og morsomme replikker og historier. Han kan fortelle så godt at han nesten tror det selv av og til. I ungdommen greide han for eksempel å lure en gjeng byjenter til å tro at han avtjente verneplikten som grensevakt mellom Hægeland og Iveland, og at det tidvis var spent på grensen.

Er det rart ungene elsker ham?