Oppmøte i sentrum

Klokka 12.45 går vi i samlet flokk fra plenen bak Herredshuset. Klokka 13.00 begynner festen ute ved Nesodden.

Skal du gå strandstien og kommer i bil, må du parkere i sentrum og ikke i Nesane. Strandstien begynner ved Venneslabroa. Vi kan like godt lære det først som sist.

Folkefest

Ute ved Nesodden blir det taler, kaffe og noe godt å bite i. Vi håper så mange som mulig kommer. Vi legger opp til en relativt kort seanse.

- Det er viktig å markere at strandstien så å si er ferdig. Den er blitt fantastisk flott og det er grunn til å feire. Vi har skapt noe kommende generasjoner vil takke oss for, sier ordfører Nils Olav Larsen, som håper på en aldri så liten folkefest midt i ferien.

Måtte klype seg i armen

Park- og idrettsjef Jürgen Orf får ansvaret for å vedlikeholde stien. Han har uttalt at han måtte klype seg i armen da han så hva som ble skapt langs elva. - Er vi virkelig i Vennesla nå, spurte han seg selv.

Arbeidet med strandstien begynte for godt over ti år siden. I 2009 var stien et av de første oppdragene ingeniør Leif Sakariassen så på. Nå er stien det siste prosjektet 72-åringen har jobbet med før han blir pensjonist.

Det var først 17. september i fjor at gravemaskinene var på plass – etter flere år med kvalitetsforbedringer og forhandlinger med grunneiere.  Den prosessen ledet rådgiver Eirik Aarrestad sammen med politikerne Berit Kittelsen og Knut Føreland.

 Resultatet er blitt noe alle er godt fornøyd med.

Kunstnere med gravemaskin

En helt spesiell takk må gå til Per Erik Hovden (23) og Thomas Bjørndalen (30) i firmaet Kaspar Strømme AS. De har sittet i hver sin gravemaskin og stablet steinmurer siden i fjor. 

- Dere får skryt for måten dere har laget murer og strandsti på. Nylig var en innom Herredshuset og mente dere måtte få kulturprisen?

- Såpass. Ja, det er moro. Folk stopper oss og skryter, sier Hovden, før han fortsetter:

- Vi har vært heldige. Jeg hadde plastret én meter med elvebredd eller laget én meter med mur før jeg begynte her!!!

Bjørndalen sier det har vært en morsom  jobb. –  Noen ganger er jeg likevel glad for at jeg var alene i gravemaskinen og at ingen hørte meg. Det er ikke så enkelt å få plassert hver stein riktig alltid, ler han.